Etter vell endt stortreff kjente jg ryggen ikke ville være helt snill mot meg. Va trøtt etter å ha moppet en stor gymsal.. ja k ville eg?? Man lærer så lenge man lever seie bare eg.
Søndagen 31.5 10 kom med smerter og jg trosset likegodt dem og ville scrappe litt hos Tove. Mens jg tuslet utenfor huset deres kjente jg noen intense smerter i korsryggen og fikk problemer med å trille xxl opp den pitte lille bakken. Ettersom tiden gikk ble det verre og verre, smertene ble noe mer intense og jg var alt veldig skjeiv mot høyre side. Hmmm ble lite scrapping og endel paraceth, ibux, naproxen...akkuratt som det virket. Nei du, måtte hive innpå sterkere saker, men også det sjokkerte meg med sitt fravære av virkning. Så kvelden endte med at Raimond hjalp t med ryddinga og vi etterlot alt der og for hjem.
Mandag 1.6.10
ble ingen god dag. Jg klarte såvidt å stavre meg frem med to krykker, men ryggen ville ikke det jg ville. Så akutt time hos Atle ble løsningen... trodde jg. Etter endt besøk der for jg rett hjem og la meg. Slik lå jg til Raimond kom hjem, med unntak av de få gangene jg måtte på do. 2 aporex fire ganger daglig.. ja det tok toppen og ga pitte litte grann smertelindring.. men ikke mer en det. Fikk sykebesøk av en lettere sjokkert pappa, så vi tuslet oss med museskritt ut på altanen for å kose oss i sola. MEN hva hjelper det når jg ikke kan sitte eller stå og ellers er så sykt oppheitet pga verk?? Nei også denne dag ble senga redningen.
Tirsdag 2.6.10..
VERK,SMERTER,VONDT,SYKT VONDT, gode stikkord på denne natt og morgen. Skulle på do om morgenen, men beina lystret meg ikke og ryggen var helt i ulage.. å giiiiiiiiid k vondt eg hadde. Klarte i 5 tiden å kave meg de 10 metrene fra soverom ttil do og tilbake igjen alene.. men brukte 0.5 time og var i ferd med å svime av da jg fikk slengt meg i senga igjen... var da svimmel, kaldsvett og kvalm. Raimond ble hjemme for å bistå meg med det jg eventuelt måtte trenge hjelp til, men vi så begge etter kort tid at dette ikke gikk. Kontaktet så legevakten kl 7, ble bedt åringe vakthavende lege Nassehi kl 8. Legen ringte så opp kl 11 og etter samtale ble ambulanse rekvirert.. I mellomtiden slepte Raimond (stakkar) meg opp fra senga og ut på do flere ganger, noe som til tider tok opp i en halv time.... Å huff huff huff for noen sinnsyke smerter.. Ja ja Bambulansen kom omsider kl 14.20
- inne i akkuttmottak kl 15.30, mottatt og lagt i kø...
- tatt blodtrykk og blodprøver
- 18, kjørt inn på et undersøkelsesrom, hvor sykepleier informerer at lege kommer hvert øyeblikk.....
- 19.30, tilsett av lege og turnuslege
- 20.50, sykepleier setter inn veneflon og gir meg ENDELIG min første, andre og tredje dose morfin..... uten virkning!!11 timer uten smertelindring gjorde nok sitt.
- 21.10, trillet opp på 5g, godt mottatt av søte pleiere og gitt mer morfin i tablettform, men lite og ingen birnking. Så natten fortonet seg som en mørk lang tunnel med syk stigning.
Onsdag 2.6.10
Fortsatt morfin til tolv så paralgin forte x2 og cellebra 200 mg morg/kveld
Ingen bønn... måååååååååå på doooooooooo. Opp i prekestol og kave seg ut, trenger hjelp til absolutt alt fra å ta av klærne til å tørkes etter dobesøk, fy flate så nedverdigende. 34 år og total hjelpeløs igjen. Skummelt og en tankevekker. Uten prekestolen hadde ikke jg klart noe som helst, slepte meg nemlig etter den. Legeundersøkelse, nye blodprøver, fysio, tester mm.. mye en skal gjennom. Må også trene på å gå, så det var to tabletter, vente en time og ut å gå!!! Trene trene og trene. Var ellers sengeliggende. Kan kun se rett frem og ikke gjøre noen bevegelser uten verk....
Torsdag 3.6.10
Tid for ett skritt videre.. gåtrening uten å holde seg oppe med prekestol. Skal nå kun brukes som moralsk støtte. Smertene griper meg svært ofte så jg går kun på viljen.. viljen til å komme seg på beina igjen. JEG SKAL OG VIL var tanker som hele tiden for i hodet, MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ.
Trente mye denne dagen...og med gode romvenninner som hele tiden backer en opp blir alt mye lettere. Spserte mye bare ved å holde en finger på prekestolen. Gikk og gikk hele dagen. Ny milepæl var at jg klarte å fikse dobesøket helt alene, for deretter å ta meg en deilig dusj. Fikset det og hårvasken, men jukset litt og fikk hjelp til benklærne. Utpå ettermiddagen klarte jg til og med noen få skritt uten støtte.
Fredag 4.6.10
Legebesøk og fysio... hmm tro om det bli hjemreise. Tok med meg Jorunn og tuslet meg til endes på gangen og tilbakers UTEN støtte. Det går utrolig Seint, men det går. Så når jg treffer legen blir han forundret over fremgang, likeså den første fysioterapauten. Han sa rett ut at dette hadde jg aldri trodd når jg så forfatningen din for 2 dager siden og skrøt fælt over hvor bevisst og flink jg var. så gjensto å få siste tilsyn av fysioterapauten, samt å få alle papirer, medisiner, resepter og vente på skyssen.
Da alt var ordnet kom Raimond og henta meg i rullestol.. hadde sykt sykt store problemer
Torsdag 3.6.10 med å komme inn i bilen og hjemturen står ennå for meg som helvetesturen... fy flate k vondt eg hadde,,, ruch,, varmt,, humper... Hmmmm bli det godt å komme hjem mon tro????
det var veldig kjekt på stortreffet,men det var iche någe gøy at du blei så dårlig.....håper du kommer deg fort og kan komme dg ut igjen for å delta på treff,og ikke minst klare å komme deg ut på terrassen og kse dg i sola:)
SvarSlettgod bedring min venn:)