1 UKE ER SNART GÅTT

21.01.2015... OPERASJONSDAGEN ER KOMMET OG JEG SKAL LEGGES UNDER KNIVEN... Er så uforskammet avbalansert at det grenser til galskap. Pappa kjørte meg inn og var med opp til avdelingen, så satt vi en stund og jabbet før jeg omsider gikk inn døra og ble "fanget" Vell inne ble jeg presentert for to poser tabletter. Nr 1 pose inneholdt afipram som skulle tas umiddelbart og Nr 2 4 doxylin og 2 flagyl. SNAKK OM FROKOST liksom... Satt inne i Dagligstua da de ikke hadde gjort klar hverken seng eller rom til meg.... Tlf fra broder med lykkeønskninger før jeg måtte legge på grunnet kvalme og oppkast. FOKJ sier bare jeg.... fra da av ble jeg liggende til jeg omsiiiiider ble kjørt ned for klargjøring før operasjon kl 13. Ny time med venting, men det var da jaffal koselig. Kjempe kjekk dame der nede....Mellom 14-14.30 en eller annen gang var alt klart for meg og jeg ble trillet inn i forrommet, fikk div drypp i veneflonen (antibiotika grunnet oppkasten) før jeg fikk på blåtøfla og gikk inn i det ALLER HELLIGSTE. Fra da av gikk ting på løpende bånd. Panne skrubbet og dioder satt på, overvåkningsutstyr ble passert rundt forbi på kroppen, ny veneflon i venstre hånd satt inn, armer og bein reimet fast, støtter satt på i fotenden, smertestillende gitt intrevenøst, snart sove sier den snille søte mannen, og vips der var jeg borte <3 Ble vekket av noen som ristet lett i meg og ropte navnet mitt. Forsto ingenting...,opp å sitte i stol nå??? Herregud jeg er jo i komatøs tilstand og verker i hver en cm av overkroppen..... Ja ja opp kom i stolen og der "HANG" jg en liten time tenker jeg. Men fornuft og tidsperspektiv var "long gone".. så jeg ble lagt tilbake i senga og lå der til alt av O2 metning, rytme og blodtrykk var ok. Så trilla de meg op til avdelingen... trøtt som ett fly, men glad det var over. 1 time etter var jeg ute og småtuslet i gangene ikledd tøff blå pysj med manglende knapper både her og der. Moahahaa, ett syyyn for gudene!!! Men det gjorde godt for jeg var stinn (og da mener jeg STINN!!!!!!) av luft/gass som vandret rundt i kroppen og laga helsikken for meg!! Så første natt tilbragte jeg og stativet mitt på gangen. Da jeg kl 06 om morgenen endelig fikk en Paralgin Major opp i rattata sovnet jeg for første gang den natten og jammen sov jeg i hele 1.5 t... så var man klar for morgenstell, medisiner, ringer og trim i gangene. Følte meg som ei klokke... Ja ei som gikk og gikk og aldri kom til døren. For jammen er det tøft med LUFTSMERTER.. fy fokk,!! Siste natt på hotellet gikk tålig fint... deilig å være alene uten alarmer, stikk, smerter og mye mye mer!!! Så opp en tur på avdeling 6G for å snakke litt med avdelingen før jeg for ned og ventet på min Kjære kjære Raimond. HJEM HJEM og jeg fikk tårer i øynene.. kjente jeg hadde savnet han masse!!!!